Sosialantropoligisk eksperiment: Studentkonsert

I det siste har jeg hatt en følelse av å ha blitt eldre. Jeg kan ikke helt sette fingeren på det. Kanskje er det all jobbinga og reisinga som sakte men sikkert har slitt ned strukturen, eller kanskje er det faktumet at jeg har en sønn som skal begynne på ungdomsskola til høsten. Ikke vet jeg, men jeg har hatt det i bakhodet den siste tiden. Jeg føler meg brått litt voksen.

Jeg kjente det igjen etter jobb, da jeg begynte å reflektere over at jeg skulle på John Olav Nilsen og gjengen- konsert klokka 22. På Handelshøyskolen... Studentuken... Jeg er jo flink til å ta for meg av det som tilbys av gøy og moro, men nå var jeg i tvil om jeg hadde foretatt et klokt valg. Det var jo litt seint da, og jeg var jo litt sliten...
Da jeg traff Camilla til middag innrømmet hun at hun hadde tenkt det samme. 
Det er jo ærlig talt bare 11 år siden jeg var student, men plutselig virket det som et annet liv. 

Vi ankom i drosje, og det føltes rart. Mulig det er vanlig nå, men det gjorde vi ikke da jeg studerte! 
Da vi kom til inngangen fikk vi beskjed om å vise billetter og leg lenger inn. Javel??? (Her kan det nevnes at det aldri mer ble snakk om leg...). 
Da jeg gikk inn måtte jeg åpne veska (Ja, selvsagt.. medbrakt alkohol... den hadde jeg glemt), og da vi kom inn skjønte vi at konserten langt fra kom til å starte klokka 22. (KOKO! Når staret en konsert noengang så tidlig på en studentkro...). Gjeesp... vi kikket skeptiske på hverandre, på klokkene, og ruslet hvileløst omkring før vi ble guidet ned i bodegaen. Planen var å ta en øl, men vi fikk verken betale med kort eller cash. Vi måtte nemlig lade opp et studentkort på en minibankautomat, og valgene var enkle: 100 kr, 200kr, 500kr og 1000kr. 
En øl kostet 58 kr... Sukk... det ble vanskelig. Jeg hadde lyst på én øl. Ikke mange eller nesten to. That's it! No beer, med andre ord. 
Det hjalp heller ikke på selvfølelsen at vi ble passert med kommentaren:" De' visst fleire eldre her i kveld."

Klokka 23 var det klart for konsert. Jeg må vel medgi at aldersgjennomsnittet var noe lavere enn det vi fra nemnda kunne skilte med. Foran meg sto ei jente med nøyaktig samme bukse som meg (godt tegn!), men i 3 nummer mindre (Dårlig tegn...). Trøsta var at da jeg var på hennes alder var rumpa mi mye penere (gotcha!) og hun hadde kviser!
Da konserten startet var det en ting som ble klart og tydelig: Norge går godt! Den nye konsertsporten var visstnok øldusj. Altså, å stå bak i lokalet og kaste fulle halvlitere med øl framover, slik at publikum ble dusjet i øl. Da jeg var ung, sto vi og holdt halvliterne med begge hendene for ikke å spille en dråpe i trengselen! Herregud, what a waste!

Hva sier man så om konserten?
Det kan sies med få ord: Det er håp for alle som ikke har sangstemme!
Det er bare å skrive låter som inneholder telling fra 1-10, mye kauking, slik at publikum, også med mange halvlitere, og kanskje spesielt etter mange halvlitere, kan synge med. Deretter skaffer du deg et godt band og lager noen fengende melodier, tar fram publikumstekket og vandrer ut på scenen. Vips, så er man en rockestjerne!
Veldig bra stemning, og artig konsert. Tildels dype tekster innimellom, og tildels dyp depresjon underliggende. 

"Så kan du komme ned å hente meg.

Eg kjenner det på pulsen at det nærmer seg."

                                    

                                           Hull i himmelen

Jeg kunne ikke fri meg for den gleden jeg sto og følte på:
Takk Gud for at jeg har barn og noe meningsfylt å leve for. 
Øl, rock og røyk er langt fra det beste man har... Da nærmer jeg meg heller 40!