En liten hverdagsbønn
 |
| The Creation of Adam, av Michelangelo Buonarroti (1475–1564) |
Kommentaren kommer ettertenksomt fra yngstemann under kveldsstellet i det han oppdager at han begynner å bli influensk med beinverk og hodepine. Foranledningen var at vi kvelden før hadde en snakk om det overjordiske, hvorpå ønsket var at det stod en scooter i bakgården da han våknet neste dag. Jeg måtte saklig redegjøre for hva som sømmet seg å be om og hva som kunne forventes av resultat. Dialogen gled videre over i kommende skoleuke, hva som var å glede seg over og hva som høylydt ikke kom til å bli noe særlig. For eksempel var det et uttalt ønske om å bli syk og slippe tur til Vallia. Det viste seg altså at han hadde bedt til Gud om dette, og det funket. I allefall nesten, for neste morgen var han frisk som en fisk igjen.
Det får meg til å tenke på replikken fra filmen "Home Alone":
Be careful what you wish for, it may come true!
Hadde det bare vært så vel i mitt tilfelle, da jeg i full snøføyk mistet vindusviskeren på min andre kjøretur ned til byen, kun to små timer etter å ha kommet heim fra jobb. Jeg så ikke en dritt i Toyataen til gubben, der jeg lente meg så godt jeg kunne over på passasjersida for å følge brøytestikkene. "Nå får det faen meg være nok!" ropte jeg ut i kupeen og brast deretter ut i fortvilet latter over at denne dagen virkelig kunne bli verre. Kom igjen! Utfordre meg! I det jeg tenkte det, kjente jeg barnetroen (les: overtroen) legge sin iskalde hånd over nakken min.
Be careful what you wish for, it may come true!
 |
| Marsvær i Mosjøen. Foto HA |
Da jeg hentet minsten hos en kompis etter jobb i dag begynte jeg å ane uråd da det kom rare, dumpe lyder fra understellet på bilen. Jeg parkerte og betraktet problemet. Pakket sørpe langs med hele undersida, pakket sørpe under skjermene. Jeg fjernet klumpene og oppdaget forskrekket at plast hadde ramlet ned fra under bilen (beklager manglende vokabular og presise beskrivelser av "bilting"). Der det gapende hang ned mot bakken fungerte det som et skjær, og jeg hadde praktisk talt brøytet veien fra Kippermoen til Halsåsen. Milde himmel! Jeg var usikker på om jeg kunne kjøre videre, men etter å ha kommunisert med min indre Gud samt min hjemmeværende Herre, ble vi enige om at bilen måtte heim.
Da jeg nå altså kjørte bil nummer to og den også delvis havarerte (sett fra et kvinnelig perspektiv) på en og samme dag, noe så inn i granskauen upraktisk når man bor på landet og tre av ungene har kveldsaktiviteter, tenkte jeg at nå er det syndefloden som bokstavlig talt vasker med seg alle kjøretøyene vi eier og har. HVEM HAR BEDT OM DETTE OG HVA HAR JEG GJORT?
Hva er så budskapet i denne teksten? Sett bort fra at man ikke skal ønske seg ting man ikke er mann for å takle? Jo, det faktum at en humanist og hennes barn i største alvor fortsatt diskuterer Gud, bønn og konsekvenser. Det kunne like gjerne vært snakk om englevakt og bibelsitater. Jeg påkalte tidligere han der nede i min fortvilelse. Jeg underviser for tiden i Bibelen på 8. trinn, hvor ett av kompetansemålene er å forstå hvor stor påvirkning bibelhistorien har på hverdagsliv og kulturen rundt oss. Dette innlegget understøtter teorien. En helt vanlig hverdag i mitt liv (nesten) er altså så til de grader preget av Norges tusenårige kristne tradisjon, at selv om formålsparagrafen forsvinner fra opplæringsloven, og neste generasjon barn ikke skjønner konteksten, er tankegodset og uttrykkene allikevel hogget i stein.
I såfall, hvis man skal ha et snev av overtro, er det bare ett å si til de prøvelsene jeg har gjennomgått i dag:
Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne Johannes 8.7
 |
| Magica fra Tryll |
Eller for å si det sånn: BITE ME!
Kommentarer
Legg inn en kommentar