"Jeg ler når jeg tenker på deg" - en reise tilbake i tid.
Dette til ære for alle som møtte og alle som ikke kunne møte.
Pinsehelg. Jeg må innrømme at jeg gikk inn i denne helga med skrekkblandet fryd. Jeg har tidligere ikke vært en stor fan av reunions. Vet ikke helt hva det er, men jeg tror det er noe med å reise tilbake til perioder av livet som man er glad man er ferdig med. 20-årsjubileet etter endt grunnskole var ingen gigasuksess for å si det mildt. Ungdomsskolen var definitivt ikke the time of my life. Videregående, derimot... Fantastisk!
Her dukket det plutselig opp nye mennesker i livet mitt som var med på å definere hvem jeg var, eller ville være. Jeg kom i en klasse full av flotte og artige mennesker, vi hadde et veldig godt samhold og ikke minst; vi pushet hverandre faglig på en god måte, jeg fikk virkelig hentet ut potensialet mitt og veien videre ble lagt.
Torsdag på jobb ringer telefonen min. Nummeret virker ikke kjent, og jeg tenker at det er noe jobbrelatert. Tar telefonen og i andre enden hører jeg: "Hei, det er Gaute..." som om vi snakket sammen sist uke, som om om vi bare skulle minne hverandre om å kjøpe melk, som om tiden har stått stille. Faktum er at en av mine aller beste kompiser fra videregående har etablert seg på sin kant, jeg på min, og vi har faktisk ikke utvekslet et ord siden 10-årsjubileet! Nå er det altså 20 år siden vi gikk ut av Gymnaset som Russ-92. Merkelig, fascinerende og deilig. Alt er som før!
Fredag var det klassefest hos Julie, og 10 av 27 hadde anledning til å møte. Sånn er livet. Mange hadde gode grunner til å ikke rekke over det. Man kan ikke argumentere mot ferier med familie, bryllup, operasjoner, bosted Japan og jobb i Afghanistan. Det som var ekstra koselig var at den gjengen som møtte var folk man ikke treffer så ofte, så da ble det mange gode samtaler, morsomme perspektiver på gymnastiden og mye latter. Fladskeposten og bilder fra russetida hjalp oss i å huske detaljer. Personlig var jeg takknemlig for å kunne oppdatere meg på russeknutene mine. Hadde noen skeptiske barn hjemme som ikke kunne fatte at man noensinne kunne glemme hvorfor man hadde fått de knutene man hadde fått. Mitt "det er 20 år siden!" ga ingen sympati. Nå kunne jeg dra hjem og fortelle knute for knute. Glad jeg aldri tok en kasse øl på 24 timer... det hadde jeg måttet omskrive litt i så fall.
Denne kvelden var det heldigvis en som lanserte et omkved vi kunne bruke uansett hvilke dumheter fra russetida som kom opp i løpet av helga: "Det virket helt riktig da." Det er jo sant... som oftest gjør man jo ting i øyeblikket som virker fornuftige.
Tusen takk til Julie, som stilte med hus denne kvelden. Det ble veldig koselig!
Lørdag var det klart for storfest for alle klassene på Gilles. Tapas og livemusikk, gode minner, nervøse møter, husker vi alle navnene? Noen feilskjær, men ellers alt under kontroll. Vi var ikke så forandret. Tyngdekraften hadde gjort sitt, men det var bare helt greit. Vi var vel alle enige om at å se ut som en 19-åring hadde vært trist. Og er ikke det det vakre med å eldes? Vi synes på en måte at vår egen årgang er vakrest uansett.
Det er rart med det... plutselig var vi på dansegulvet og siktet oss inn mot de vi rocka med før. Vi kunne tekstene på alle mulige låter, og vi tok helt av. Takk og lov at vi var i et lukket selskap. Hadde det vært åpent for alle hadde vi nok lagt bånd på oss, og russelua ville ikke ha føltes helt riktig oppå hodet.
Da jeg dro heim denne natta tenkte jeg at jeg var forutseende som russ. På russekortet hadde jeg to utsagn:
"Non scholae sed vitae discimus" (jaja... nerd!!! Men jeg underviser allikevel elevene mine etter den filosofien den dag i dag: "Ikke for skolen, men for livet skal man lære")
Det andre var:
"Jeg ler når jeg tenker på deg".
Og det gjør jeg... jeg ler når jeg tenker på dere alle som var på russetreff i helga. Og jeg ler på en god måte. Dere har gitt meg ny tro på at tilfeldige mennesker man havner sammen med i ulike settinger kan gi mye glede til livshistorien. Og jeg konkluderer... gymnasårene gjorde meg til et dugandes menneske på grunn av gode vekstvilkår. Det er ikke lærerne som skal ha den fortjenesten, selv om de var flotte mennesker. Det var mine klassekamerater og den historien vi skapte sammen som gjorde det. Jeg var heldig. Jeg tilhørte et godt kull!
Pinsehelg. Jeg må innrømme at jeg gikk inn i denne helga med skrekkblandet fryd. Jeg har tidligere ikke vært en stor fan av reunions. Vet ikke helt hva det er, men jeg tror det er noe med å reise tilbake til perioder av livet som man er glad man er ferdig med. 20-årsjubileet etter endt grunnskole var ingen gigasuksess for å si det mildt. Ungdomsskolen var definitivt ikke the time of my life. Videregående, derimot... Fantastisk!
Her dukket det plutselig opp nye mennesker i livet mitt som var med på å definere hvem jeg var, eller ville være. Jeg kom i en klasse full av flotte og artige mennesker, vi hadde et veldig godt samhold og ikke minst; vi pushet hverandre faglig på en god måte, jeg fikk virkelig hentet ut potensialet mitt og veien videre ble lagt.
Torsdag på jobb ringer telefonen min. Nummeret virker ikke kjent, og jeg tenker at det er noe jobbrelatert. Tar telefonen og i andre enden hører jeg: "Hei, det er Gaute..." som om vi snakket sammen sist uke, som om om vi bare skulle minne hverandre om å kjøpe melk, som om tiden har stått stille. Faktum er at en av mine aller beste kompiser fra videregående har etablert seg på sin kant, jeg på min, og vi har faktisk ikke utvekslet et ord siden 10-årsjubileet! Nå er det altså 20 år siden vi gikk ut av Gymnaset som Russ-92. Merkelig, fascinerende og deilig. Alt er som før!
Fredag var det klassefest hos Julie, og 10 av 27 hadde anledning til å møte. Sånn er livet. Mange hadde gode grunner til å ikke rekke over det. Man kan ikke argumentere mot ferier med familie, bryllup, operasjoner, bosted Japan og jobb i Afghanistan. Det som var ekstra koselig var at den gjengen som møtte var folk man ikke treffer så ofte, så da ble det mange gode samtaler, morsomme perspektiver på gymnastiden og mye latter. Fladskeposten og bilder fra russetida hjalp oss i å huske detaljer. Personlig var jeg takknemlig for å kunne oppdatere meg på russeknutene mine. Hadde noen skeptiske barn hjemme som ikke kunne fatte at man noensinne kunne glemme hvorfor man hadde fått de knutene man hadde fått. Mitt "det er 20 år siden!" ga ingen sympati. Nå kunne jeg dra hjem og fortelle knute for knute. Glad jeg aldri tok en kasse øl på 24 timer... det hadde jeg måttet omskrive litt i så fall.
Denne kvelden var det heldigvis en som lanserte et omkved vi kunne bruke uansett hvilke dumheter fra russetida som kom opp i løpet av helga: "Det virket helt riktig da." Det er jo sant... som oftest gjør man jo ting i øyeblikket som virker fornuftige.
Tusen takk til Julie, som stilte med hus denne kvelden. Det ble veldig koselig!
Lørdag var det klart for storfest for alle klassene på Gilles. Tapas og livemusikk, gode minner, nervøse møter, husker vi alle navnene? Noen feilskjær, men ellers alt under kontroll. Vi var ikke så forandret. Tyngdekraften hadde gjort sitt, men det var bare helt greit. Vi var vel alle enige om at å se ut som en 19-åring hadde vært trist. Og er ikke det det vakre med å eldes? Vi synes på en måte at vår egen årgang er vakrest uansett.
Det er rart med det... plutselig var vi på dansegulvet og siktet oss inn mot de vi rocka med før. Vi kunne tekstene på alle mulige låter, og vi tok helt av. Takk og lov at vi var i et lukket selskap. Hadde det vært åpent for alle hadde vi nok lagt bånd på oss, og russelua ville ikke ha føltes helt riktig oppå hodet.
Da jeg dro heim denne natta tenkte jeg at jeg var forutseende som russ. På russekortet hadde jeg to utsagn:
"Non scholae sed vitae discimus" (jaja... nerd!!! Men jeg underviser allikevel elevene mine etter den filosofien den dag i dag: "Ikke for skolen, men for livet skal man lære")
Det andre var:
"Jeg ler når jeg tenker på deg".
Og det gjør jeg... jeg ler når jeg tenker på dere alle som var på russetreff i helga. Og jeg ler på en god måte. Dere har gitt meg ny tro på at tilfeldige mennesker man havner sammen med i ulike settinger kan gi mye glede til livshistorien. Og jeg konkluderer... gymnasårene gjorde meg til et dugandes menneske på grunn av gode vekstvilkår. Det er ikke lærerne som skal ha den fortjenesten, selv om de var flotte mennesker. Det var mine klassekamerater og den historien vi skapte sammen som gjorde det. Jeg var heldig. Jeg tilhørte et godt kull!
Kommentarer
Legg inn en kommentar