Rädda Morten, död eller levande!

Minstemann er omsorgsperson, og i en tid med mye reising foreslo han at mamma kunne få ta med seg Morten på tur for å slippe og sove alene. For ordens skyld. Morten er en liten ihjelkoset løve som 8-åringen har hatt i senga si siden han var 3. Det er yndlingskosedyret, og ofte har jeg kommet opp for å slukke lyset om kveldene og funnet han med armen i et fast grep rundt Mortens lille tøykropp. 
Symbolverdien og tilliten i det å gi mamma Morten som reisefølge er enorm. Dette er den mest verdifulle tingen han kunne ha sendt med meg. 


Tirsdag 17.april kl. 22.15: 
Midt under middagen til Gullsekken på Lillestrøm flasher det plutselig  opp et bilde fra intet. MORTEN! Herre fred og fader, jeg har glemt igjen Morten på Hotell Folketeateret i Oslo. Det var ikke travelt i morges, men han lå tullet inn i sengetøyet forskremt og gjemt, og dermed glemte jeg selvfølgelig å legge han i kofferten før jeg dro. Jeg har jo mine sjekkerutiner før jeg forlater et hotellrom. Jeg har glemt igjen mobilladere og kroppspleieprodukter før, for å si det sånn. Men her var jeg åpenbart litt fersk i å huske på løver. 
Jeg forlater umiddelbart middagen og ringer hotellet. De har ikke fått inn noen kosedyr, men resepsjonisten lover å sjekke trallene til "housekeeping", som hun så pent kaller det, når hun går av vakt klokka 23. Hun lover sågar å ringe meg opp etterpå.


Jeg føler meg som en forferdelig mamma. Dette er dødssynd. "Rädda Morten, död eller levande!"
(Referanse for alle som ikke kjenner sitatet)
Mitt umiddelbare behov er å ta første tog inn til Oslo for å hjelpe til å lete på housekeepingtrallene. Jeg setter imidlertid min lit til at det er seriøse mennesker som jobber på det hotellet, og går tilbake til middagen.
Midt mellom faglige diskusjoner om Kippermoens kulturelle framtid dropper det alternative rømingsveier opp i hodet mitt i fall Morten ikke skulle dukke opp. Den ene verre enn den andre. Man kan ikke lure en 8-åring til å tro hva som helst, og alle forslag koker ned til at jeg er en skjødesløs mamma. 
Ingen ringer meg den kvelden, men jeg har likevel sterk tro på at dette må ordne seg. Hvis ikke er jeg mamma'n fra helvete!


Onsdag 18.april:
Etter frokost ringer jeg hotellet på nytt. Jeg tenker jeg kan svinge innom på vei opp til Nydalen og hente Morten hvis de har funnet han. Jeg har heldigvis to jobbdager i Oslo igjen. 
De har IKKE funnet han... 
Jeg forklarer at han lå i sengetøyet og at de kanskje må sjekke skittentøyet. Jeg får beskjed om at da er han nok tapt. De sender alt av sengetøy på et sentralvaskeri som ikke leverer tilbake ting de finner. Jeg lurer på om jeg skal ringe vaskeriet, men biter meg i leppa der jeg sitter på buss 37, og kjenner at jeg må gruble litt over uføret jeg har kommet opp i. 


Vi starter opp møtet, og jeg klarer ikke helt fokusere på hva folka fra Udir sier. Jeg visualiserer Morten og tenker irritert at nå får han fader meg ta seg sammen og komme til syne for noen som har vett nok til å levere han til resepsjonen. Alle skjønner vel at en liten kosebamse alltid har en skjønn liten eier! (... det har vel sjeldent kommet fram i mistet- kosedyr-historiene at det er en stressa mor i kulissene).
To minutter senere ringer plutselig telefonen min! MIN TELEFON VAR DA SATT PÅ LYDLØS! STRESS! Jeg føler meg som en 55+-er. Det er alltid de som får oppringninger i plenumsmøter. Forter meg å avvise anropet og registrerer at det er et 22-nummer. Håp...


Går ut i pausen og ringer opp... Hotell Folketeateret. De har funnet Morten i kjelleren blant sengeklærne. De rakk å sjekke før de ble sendt til vask! 
Herrejemini... Jeg kunne puste lettet ut. Ryktet mitt som god mor kunne bevares, jeg var verdens gladeste da jeg hentet han, og sikkert også en snakkis i ettertid på på hotellet.
Min umiddelbare gledeskommentar da jeg ankom resepsjonen på Folketeateret var: MOOOOORTEN!!!