Fotografiske minner i bokhylla

Fotominner mellom harde permer

Tiden går for fort. 
Jeg føler for å si det, nå som jeg plutselig igjen sitter og lager årboka over året som har gått. Det vil si... jeg har akkurat laget for året 2011, for da jeg fikk denne briljante ideen i fjor, innebar det jo at jeg måtte lage for årene bakover i tid så langt jeg bare kunne klare å oppdrive bilder. 
Jeg brukte jula i fjor på å lage en visuell kavalkade over det nylig passerte året, og i sommer tok jeg fatt på prosjekt 2011. Jeg kom halvveis, og så stoppet det opp. Det tar timer og dager å lage en slik bok. Ikke en gang en hel lærerferie var tid nok til å fullføre prosjektet. I allefall ikke når man bare skal jobbe når man har lyst, noe som er lov når det er ferie. 
Den digitale utviklingen har ført til at jeg hvert år tar ca 4000 bilder som ligger på pc-en min. Jeg vet godt hva som finnes der. Ungene aner ikke. Jeg ser derfor at de nå og da tar fram bøkene over ferier og mimrer sammen, akkurat slik jeg selv gjorde da jeg bladde i mammas fotoalbum på 70 og 80-tallet. Det var ikke mange ferier å mimre over, men det virket tilstrekkelig ettersom minnene vokste seg store og viktige da jeg kikket på dem.

Meg, Mona og Bæstæ Oddbjørg

Jeg skal ikke si med sikkerhet hvor mange ganger mamma, Bæstæ, Mona og jeg reiste med folkevognbussen på ferie til slekt i nord, men i hodet mitt har jeg nok ganget det opp etter å ha satt fantasien i sving. 
Jeg vet heller ikke hvor ofte vi var på turer i skog og mark, men jeg mistenker at det var de gangene det ble dokumentert. I en tid hvor fotoframkalling var kostbart og bilder kun ble tatt når det var nødvendig, er det heller ikke mange bilder av disse minnene. Men som sagt... det føltes derfor som om det skjedde langt hyppigere enn det nok gjorde.

Petter og mamma i Tverådalen.

Man skal altså ikke undervurdere fotografiske minner, så da ungene dro til sine andre heimer i går, tok jeg fatt på årboka igjen. Den fra 2011. Da måtte jeg på ny konstatere at tida går fort. Ikke bare synes jeg at 2011 var nylig, men da jeg så på ungenes tannløse smil og spinkle barnekropper, innså jeg at utviklingen også har gått fort.  Det er banalt å si det, men den tiden kommer aldri tilbake! 

Litt stiv i ryggen etter mange timer foran skjermen har resultert i at boka er ferdig og bestilt.
Nå må jeg altså sette igang med 2013 før jeg hopper tilbake til 2010 og graver fram minner derfra. Jeg har i tillegg fått klar tilbakemelding fra ungene på at ferieboka fra Kroatia bør være prioritert før årboka. Hvis det er slik at jeg bare klarer to bøker i året, har jeg skaffet meg en hobby i år framover, og kan dermed se lyst mot pensjonisttilværelsen. 
 Det er absolutt verd det. 

Smakebit fra 2011

Jeg gleder meg til å høre ungenes latter når de går to år tilbake i tid. De blir sikkert like overrasket som meg. Det jeg er mest spent på, er om de gjenkjenner minnene slik jeg husker de opplevde det. Har lavvoturen inni Herringen blitt til et udelt positivt minne, og er det kolossale allergianfallet på Gåsvær glemt til fordel for all fisken vi dro opp? Det er ikke godt å si, men om en ukes tid vil man vite. Da ligger årboka i postkassa.