Galskap? Definitivt!

 
Noen av mine Instagramfølgere har garantert slettet meg den siste uka. Disse hysteriske postene, hvor jeg flasher nydelig natur og egen (ikke riktig så nydelige) kropp daglig, har nok fått enkelte moderate sjeler til å ønske meg dit pepperen gror. 
Lystanalytikere, hobbypsykologer og skeptikere har nok vurdert meg som "desperat 40-åring" eller "Wannabe fitness kjerring" for lengst. 5 dager er tross alt noen timer med innebygd irritasjon... hvis noen da i det hele tatt har brydd seg. 

Det er klart at det er galskap å poste treningsøkta si daglig. Hva vil jeg med det? Skryte? Vise fram hvor vellykket jeg er? Hvor god struktur jeg har på livet mitt?

Nei!

Jeg har blitt utfordret av min nye masterstudentpartner til å følge helsedirektoratets anbefalinger i 100 dager før jul. Det vil si minimum 30 minutter med pulsgivende aktivitet daglig. Skulle bare mangle, sier du? For meg er det en utfordring. Jeg har det ikke lagt inn i mine daglige rutiner. Det er dette jeg skal prøve å gjøre noe med nå. Hvor vanskelig kan det være, liksom?

I dag, for eksempel, viste det seg å være ganske vanskelig. Ikke fordi jeg ikke hadde tid, men fordi det regnet ute. Da hadde jeg selvsagt ikke lyst til å jogge eller gå tur. Ikke hadde jeg lyst til å dra på treningsstudio heller for den saks skyld. Jeg gravde meg ned i forefallende og ekstremt viktig arbeid. Gikk helt ned i dypet og begynte å skrive reiseregninger som skulle vært levert for lengs. Planla RLE-timen min i morra, begynte å flikke på notatet som skal leveres inn til NTNU i begynnelsen av oktober. Da jeg vurderte å lese alle novellene jeg skal utsette elevene mine for i neste uke - en gang til - måtte jeg utføre en alvorlig indre monolog med meg selv. Slukøret gikk jeg på soverommet og henta yogamatta mi, fant fram en skikkelig dårlgi amerikans pilatesvideo, og satte den inn i Bluerayen. 

Så må jeg innrømme det da. Min indre motivasjon for å trene daglig er så svak, at hvis jeg ikke hadde hatt #dagensmettisogbuktis på Instagram, så hadde jeg nok heller lagt meg på sofaen og spist sjokolade i dag. Sånn er det med den saken. For i dag var det en skikkelig sjokolade-på-sofaen dag.

Hva ønsker jeg å oppnå med denne provoserende offentliggjøringen, dette anmasende by-på-meg-selv- opplegget? 
Livsstilsendring? Bedre helse? En litt mer veltrent kropp? 

JA!

Er det så provoserende da? Sikkert... ikke.