Å svinge innom en endestasjon
Tiden leger alle sår, men arrene vitner fortsatt om det vi har vært gjennom.
Hvert år tenner jeg lys og spiller Eva Cassidy denne dagen. Imens gråter jeg og kjenner på savnet. Ikke for å dyrke savnet, men for å minnes. Jeg går sjelden på kirkegårder.
Jeg kan ikke en gang tenke meg hvordan det er å miste en datter eller en kjær barndomsvenninne. Tone og jeg hadde en kort historie, vi krysset hverandres vei på Kippermoen ungdomsskole. Vi var kontaktlærere på samme trinn noen ganske få år, og vi fant felles glede i musikken. Vi ble Pip og Gumman på et julebord da jeg fikk æren av å holde herrenes tale. Jeg lagde den over "Hallelujah", som hadde gått som en salig landeplage hele året - i ulike variasjoner - og jeg trengte en gitarist. Ettersom vi allerede hadde husbandet Pop og Grabben, ble vi Pip og Gumman. Tone var Pip. Jeg har enda mobilnummeret hennes på telefonen...lagret under Pip. Tone lagde gitarperm til seg selv og meg, og vi øvde av og til, begge med gitarer, i fall vi noen gang skulle få lyst til å imponere noen på fest. Etter minst et par øl...
Julebordet etter hadde vi en latterlig versjon av takk-for-maten-tale for vokal og blokkfløyte, etter melodien til "California dreaming". Herlige minner, for meg om ikke annet!
På jobb var vi 5 jenter som hadde dannet den interne gruppa "Opptur". Vi hadde planer om å komme oss på turer sammen og å fokusere på alt av gøy og moro som ga oss oppturer i livet. Tone var selvsagt en av oss. Vi hadde faste fredagskaffer for å ventilere etter endt arbeidsuke, og vi hadde mange ideer for framtiden. Vi hadde noe bra på gang! Vi har fortsatt faste fredagskaffer. Da jeg så på bildet av oss i dag, tenkte jeg at vi har klart oss godt. På tross av den sorgen vi har vært gjennom, lander man på begge beina og begynner å le igjen. Man er skapt slik.
Våren 2008 var ikke Pip i form. Vi hadde ansvaret for den årlige rusuka på 9. trinn, og hun ba meg ta mest ansvar, for hun var så sliten. Like før påske ringte hun meg og sa at prøvene hos legen viste det vi ikke ville høre. Kreft. Helvete så frustrert jeg var! Hele påsken gikk uten at hun fikk begynt på behandling, og da hun skulle sette igang, var det alltid ett eller annet som skar seg. Blodverdier, allergiske reaksjoner... Pip holdt motet oppe. Nattlige sms-er gikk, hun ville vite hva som skjedde på jobb. Vi snakket aldri om "hva om...". Jeg lå i senga og gråt meg i søvn hver natt fordi jeg ikke hadde troen. Jeg gråt meg i søvn i min nye kjærestes seng, og tenkte at han måtte tro jeg var helt idiot! Pip mistet aldri troen. Ikke en gang da hun flyttet over til "siste stopp før avstigning", Parken Bo, snakket vi om det som måtte komme. Vi snakket aldri om døden.
Å se noen man er glad i gjennomgå denne prosessen er ubarmhjertig. Likevel føler jeg at jeg ikke har opparbeidet meg rettighetene til å sørge fullt ut. Rundt meg sitter mennesker som har kjent Tone et helt liv. Jeg hadde kjappe, men intense øyeblikk. Likevel tenker jeg at alle mennesker setter sine spor og bidrar til at man utvikler seg i en retning. Tone ga meg Eva Cassidy. Tones Cassidyversjon av "Fields of Gold", som hun øvde inn for å spille for musikkelevne sine høsten før hun døde, sitter i sjela mi. Leser man Cassidys egen historie, er den skremmende lik den Tone selv gjennomlevde. Eva ble 33, Tone rakk akkurat å bli 30.
Jeg var innom endestasjonen hennes en tur, og det har forandret meg. Å miste noen så tidlig og så ubarmhjertig, gjør at man innser at man ikke er udødelig eller uovervinnelig. Jeg setter ikke mer pris på mitt eget liv, det er bare noe man sier fordi man bør. Men jeg setter umåtelig pris på andres liv. Fordi andres liv er uløselig knyttet til mitt, og er med på å definere meg. Livet GÅR videre, men elva er kanskje blitt litt striere.
Kommentarer
Legg inn en kommentar