Å trene veiljestyrken

Nyttårsforsett: Å komme i form

Status: På vei

Da har det gått seks uker av det nye året, og det er på tide å foreta en evaluering når det kommer til hvor sterk viljestyrke jeg har hatt. Å slutte å spise sjokolade eller droppe rødvin i helgene hadde vært idiotiske mål. Hvem vil utsette seg for slike pinsler uten at det hadde gitt stor helsemessig gevinst? Dessuten leser man jo stadig om at både sjokolade og rødvin i moderate mengder er helsefremmende og stimulerer lykkefølelsen.

Å trene derimot… Årets nyttårsforsett.

Fra sykehussenga juni-12

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har vært gjennom en 40-årskrise. Den kom i en helt annen form enn jeg hadde forventet. Det var ingen frykt for å bli gammel, for ikke å ha gjort det man skulle ha gjort innen 40, jeg fikk ingen tanker om å utsette meg for silikon, botox og andre ville kroppslige eksperiment, ingen tanker om å produsere et «kjærlighetsbarn», bli en "Belieber" og kle meg i fjortisklær. Jeg hadde heller ingen ambisjoner om å blodtrene, løpe maraton eller gå ned 15 kilo.  40-årskrisen kom som en total nedsmelting av kroppen i fjor sommer, 38 år gammel,  som følge av uvettig bruk over lang tid. 

Det skjedde på følgende måte: 

Helga etter skoleslutt sto jeg på kjøkkengulvet heime, etter å ha kjørt eldstemann til byen for å selge VG, etter å ha gitt minstemann frokost før han skulle spille Kippermocup. Plutselig kunne jeg ikke snakke. Ordene kom ut i helt feil rekkefølge og setningene ga ikke mening. Helvete! Hjerneblødning?? I enkeltstavelser greide jeg si til minsten at han måtte ringe mormor (her ligger det vel i kortene at en underbevisst tanke hadde kontroll over situasjonen, ellers hadde vel 113 vært en bedre løsning) og få henne til å komme. Jeg prøvde å skrive på pc hva som hadde skjedd, sånn at hun kunne lese det i fall jeg ble verre før hun kom. Prøvde å late som alt var OK for at ikke minsten skulle bli redd. Etter noen minutter kom ordene tilbake i rett rekkefølge i setningen, og jeg kunne selv gå ut på trappa og ta imot en lettere nervøs mor. Vi kjørte minsten på Kippermocup og meg på legevakta. Det endte selvsagt med innleggelse og full sjekk. Det ble behandlet som et TIA- anfall, men konklusjonen var aura og migrene. Hadde jeg hatt forvarsel? Foruten et par år med trykk over brystet og pustebesvær om nettene? Først da jeg lå i senga på intensiven tenkte jeg at så langt måtte det altså gå før jeg skjønte at jeg måtte bremse ned! 

Hele sommeren dreide seg om å ta videre prøver og vente på svar. CT, MR, nevrologiske tester, blodprøver, ultralyd av hjertet, ekkokardiografi og dødsangst. Det siste var verst. Å forsone seg med at dette kunne være alvorlig, at det kunne forandre resten av mitt liv, og at ungene i verste fall kunne bli uten mor.

Drama? Nei… det meste skjedde inni hodet mitt. Jeg prøvde å late som ingenting utenpå mens vi suste gjennom svenske skoger på tur til Umeå, mens vi rallet Danmark rundt fra fornøyelspark til fornøyelsespark, mens vi drakk øl i varme sommernetter.  Men faktum var at jeg om kveldene var redd for å sovne inn og ikke våkne opp igjen, noe som tross alt framsto som et bedre alternativ enn for evig pleietrengende på institusjon. 
Hele høsten har jeg jobbet meg opp igjen gjennom å ta kontroll over arbeidsmengde og livet ellers. Jeg er gjennomlyst og sjekket fra topp til tå. Jeg er fysisk EU-godkjent! Da kommer erkjennelsen… alt dette på grunn av år med alt for høyt arbeidstempo og psykisk stress. Jeg hadde virkelig ikke trodd at det skulle være mulig. 

Så hva har dette med trening å gjøre? Det er åpenbart. De siste årene har jeg ikke prioritert å trene. Har ikke hatt tid. Jeg har jobbet for mye og har hatt for mange logistiske utfordringer i familien til å greie å skvise inn tid for å trene selv. Lenge har jeg levd på grunnarbeidet som ble gjort i ungdommen, men den tid er dessverre forbi. Erik har sagt det hele tiden, at med så høyt arbeidspress burde jeg være i god fysisk form for å takle det. Jeg har følt meg i god fysisk form, og smilt overbærende av den kommentaren. Men jeg vet det stemmer. Jeg hadde to turer på Varden i sommer og høst, og jeg kan jo ikke si at jeg gikk opp med lette steg. Man skulle jo tro at trening fortsatt i en alder av 39 dreide seg om kropp og utseende, ikke om livsforsikring. For meg er det livsforsikring. Det andre får henge på som en gledelig bieffekt. 

Meg og Heidi Jenssen fra "Solverv" 1992

Før jeg flyttet fra byen som 19-åring var trening lek og moro. Ada's Dansestudio hadde gitt meg mange av mine venner, og jeg var der så å si hver ettermiddag. Jeg danset jazz, moderne og step - og etterhvert var jeg instruktør for de minste. Da jeg flyttet hjemmefra for første gang var det naturlig å ta et år på folkehøgskole, på dans/ballett-linja. 4 timer dans hver dag. Klarte å fortsette med dans som student i Trondheim gjennom dansegruppa Empazzion, i Bergen var jeg på tanken om å ta kontakt med Carte Blanche som kjørte workshops... men det ble med tanken. Jeg måtte bite i det og starte med aerobics for å holde oppe treningsmengden. Det holdt fram til jeg ble gravid, og deretter startet nedoverrennet. 20-årene var i stor grad preget av at alt av trening måtte være av god kvalitet, ellers orka jeg ikke bruke tid på det. 30-årene kjennetegnes av at jeg har betalt månedsavgift på Frisk 3, men ikke trent. "Heldigvis" har jeg en app som registrerer aktiviteten min. Den forteller meg at jeg var innom studioet 13 ganger i 2011 og 13 ganger i 2012. Ikke stort å skryte av, men stabilt!  I kroner vil det si at hver treningsøkt disse årene har kostet meg ca 350 kr.

Min gode hjelper: Frisk3 appen

Nå har det gått seks uker av det nye året og jeg har holdt løftet til meg selv. Målet er tre økter i uka med en kombinasjon av styrke og kondisjon, men jeg har ikke vært så streng i starten. Likevel har jeg vært innom gjennomsnitlig 2 ganger i uka, noe som gjør at jeg allerede i starten av februar har tangert de to foregående årene. Hvorfor funker det nå? Det har selvsagt med livsforsikring(1) å gjøre. Jeg har også begynt å drikke tran. Allikevel har det med logistikk(2) vært avgjørende. Jeg har funnet timer som går samtidig som en av ungene er på trening, og jeg har funnet timer som går tidlig på ettermiddagen slik at jeg er ferdigtrent før middag. Jeg må også si at Frisk3-appen(3) har berget meg i land. Nå kan jeg bestille timene i god tid og dermed planlegge egne treningsøkter inn på timeplanen. Ironisk nok har jeg nå mest problemer med å komme meg på trening i barnefrie uker, når jeg ikke må ut å kjøre likevel. 

Skal jeg gi en 4. begrunnelse for at det nå funker, og kanskje er det dette som har blitt mitt mantra, må det være et utsagn som supertrener Yngvar Andersen kom med. Det var en øyeåpner for frøken "trening- skal-være-gøy-ellers-gidder-jeg-ikke-bruke-tida-mi-på-det". Han gjorde det enkelt:

"Trening skal ikke være morsomt(...) Drit i motivasjonen. Se på det som en jobb som må gjøres. Er du utrent vil det være en stor utfordring å trene tre timer i uka. Det vil gjøre vondt. Med tre timer trening i uka vil du se store resultater etter en måned. Da vil motivasjonen komme."

(Dagbladet 04.01.2011)


Dette blogginnlegget forplikter selvsagt, og kanskje er det derfor jeg poster det. Å falle av vogna nå i februar ville vært helt etter statistikken. Å fortsette vil være å trene viljestyrken like mye som selve kroppen. Motivasjonen er på min side denne gangen - førti, feit og ferdig er ikke målet dette året. Førti, frisk og fresh, derimot... Jeg skal ihvertfall sørge for at nese kroppslige sammenbrudd ikke er selvforskyldt.