Lærerferie, here I come!

Sommerferie. Lærerferie... Hver sommer, same old story. Fliring og harselering over de endeløse feriene våre. Himling med øyne, sarkastiske kommentarer. Men ingen ville hatt jobben vår. Aldri i verden. 

Jeg skal ta dere med på en reise gjennom et treårig lærerliv. 
Vi som er kontaktlærere jobber i treårsintervall. Tre år med samme klasse, tre år med samme medkontaktlærer, tre år med samme foreldregruppe. Tre år å lykkes på. 
I går avsluttet jeg mitt siste treårsintervall, og jeg synes nettopp jeg uttalte følgende ord: "Herregud tre år går fort! Om tre år skal Isak begynne på ungdomsskola!"
Det var nøyaktig tre år siden...

Til høsten får jeg ny medkontaktlærer, 27 nye, ferske 12-13 åringer med mer eller mindre ukjente foreldre å forholde seg til. Det eneste jeg har kontroll på før jeg starter skoleåret er pensumet vi skal igjennom i løpet av 8. trinn. Alt annet er ukjent. 
Erfaring viser at de aller fleste elevene kommer til å være små og beskjedne fram til jul, men at noen kommer til å teste grensene for hvor mye en lærer kan tåle med det samme. Det kommer til å være en gigantisk overgang fra å ha hatt 16 åringer bare to måneder før, og konfliktene kommer til å dreie seg om hvem som har stjålet viskelær og hvem som kastet blikk. Allerede fra første måned kan vi se hvem som har god orden og hvem som ikke har det, og vi begynner å lese det sosiale spillet i klassen ganske godt. De aller fleste foreldrene kommer til å synes det er skummelt at ungen skal begynne på ungdomsskola, men på første vurderingssamtale vil de fleste være storfornøyde og lettet over hvor bra det har gått. I hele 8. klasse kommer vi til å jobbe beinhardt med klassemiljø og arbeidsvaner for å sette standarden for de kommende årene, og når sommerferien kommer er vi ganske slitne og modne for å ikke tenke jobb, men fokusere helt og holdent på familielivet. 
Det er i bunn og grunn der det ligger. 
De 39 skoleukene vi er på jobb er elevene og foreldrene som en storfamilie, et lite samfunn som skal fungere. De er inni hodene våre både ettermiddager og helger. Men de 8 ukene om sommeren kopler vi ut. Fortjent? Javel... men harselere med lærerferien? Ja...

Det neste året er alle varme i trøya. Vi kjenner elevene godt, Vi vet hva som møter oss. Vi kjenner foreldrene ganske godt, vi som er kontaktlærere sammen kjenner hverandres styrker og svakheter bedre, og vi spiller bedre på lag. Dette året er ofte det vanskeligste. Elevene er ikke yngst lengre, og respekten for de eldre begynner å avta. Det vi fikk gratis i fjor av neddempet adferd, begynner nå å springe ut i blomst. Modningsnivået er veldig forskjellig hos elevene, og det er dette året  noen finner det for godt å drite i verden og gå sine egne veier. De som begynner å røyke og snuse begynner nå, de som vil skulke begynner nå, og vurderingssamtalene med foreldrene blir fort av en annen karakter. Heldigvis gjelder det ikke mange. En del begynner nå å bli slitne og leie av 9 års skolegang, og de er ikke alltid like enkle å motivere. Pubertet og følelser, kikking på jentene og guttene, dagdrømmer. I tillegg skal de konfirmeres, og det store fokuset når det går mot vår er penger, ikke nødvendigvis å lese til prøver. Dette er altså et år hvor læreren må jobbe med å holde fokuset oppe og gjengen samlet, og når sommerferien kommer er vi ganske slitne og modne for å ikke tenke jobb, men fokusere helt og holdent på familielivet og lade batteriene til de kommende 39 ukene. Fortjent? Javel.. men harselere med lærerferien? Ja...

Når vi starter i 10. er det deilig å møtes. Småguttene har blitt unge menn over sommeren, og jentene er klare for voksenlivet. Dette er året hvor vi alle høster det vi har sådd. Dette er året hvor vi får det meste av motivasjon gratis på grunn av eksamen, men det er også dette året frustrasjonen blir ekstra stor når noen ramler av eller ikke skjønner alvoret før tre uker etter at det er for seint. Det er stort fokus på karrièrevalg og utdanning, og tempoet med vurderinger, innleveringer og prøver er intenst for at vi skal ha et solid og godt grunnlag for å sette standpunktkarakterene som kommer på vitnemålet. Et papir som vil avgjøre hva elevene får muligheten til å gjøre når neste kapittel skal skrives i livets bok. Elevene er slitne, lærerne er slitne, men lykkelige når resultatene blir gode. Mange av elevene får seg ettermiddags- og helgejobber i tillegg til skole, mange tar mopedlappen og kan ferdes friere rundt omkring, mange får seg kjærester og fokuset på skole kan av og til være litt lett å glippe før læreren rister dem til live med nye innleveringer og oppgaver, muntlige presentasjoner og drilling til eksamen. Det er et vanvittig kjør før eksamen plutselig er over, bøkene er levert inn, hyllene vasket og skapene tømt. Plutselig står hele klassen i dress og kjole og tar imot vitnemål og roser, og disse ungene vi har brynet oss på og modellert i tre år skal bare fases ut av livene våre og legges i minneboka. Det er ekte morskjærlighet for hver og en av dem, og nå er det på tide å slippe kontrollen og håpe på at de er flygedyktige. Tårer og snørr, gode ord og varme klemmer. Ikke glem oss, takk for alt.. og når sommerferien kommer skjønner vi ikke at det er over. 
Vi har byttet arbeidsrom, og møtt den nye klassen med 8. som kommer til høsten allerede. Vi har fått tildelt en ny medkontaktlærer, allerede vært på overføringsmøter med elever som kommer, og timeplanen for neste år er nesten klar slik at vi over sommeren kan begynne å forberede oss til nye elever, nye foreldre og nye samarbeidspartnere. 

Utladning... På arbeidspulten står blomster og gaver fra de som vi måtte gi slipp på i går. Vinflasker fra kolleger vi setter pris på, som vi enten skal fortsette å samarbeide med eller som vi dessverre ikke får fortsette samarbeidet med. Avslutningen i 10. er som avslutningen på et folkehøgskoleår, for de som har opplevd det. Ubeskrivelig... 
Når sommerferien kommer er den helt fortjent, og hadde man ikke hatt disse 8 ukene å akklimatisere seg på før 27 nye mennesker skal invadere livet ens, tror jeg ikke man kunne holdt det gående i mange år. For det er en emosjonell karusell. Vi jobber med mennesker, og vi jobber med de som skal ta over etter oss. Jeg elsker jobben min, og jeg elsker lærerferien.
Når sant skal sies, er det bare en ting å si:
Takk GUD for at jeg er lærer!