Når Linga tar en Hoem

Illustrasjon: Øivind Hovland

De som er over middels interessert i skole, har kanskje fått med seg debatten om norskfaget i riksdekkende media de siste månedene. Denne startet med at kulturjournalist for NRK, Knut Hoem, tok utgangspunkt i sitt eget barns kjedsomhet i norskfaget og gjorde det til et norskfaglig problem. Læreboka var kjedelig, og dermed var hele norskfaget blottet for det viktigste i livet (Hoem er litteraturkritiker), nemlig LITTERATUR! Hoem undergravde lærernes evne til å tolke læreplaner selv og til å skjøtte den litterære kulturarven. Han kom med påstander som få lærere kjente seg igjen i, og provoserte dermed en hel norsklærerstand med sin kunnskapsløshet og arroganse. Det kom noe bra ut av det. De siste månedene har vi snakket om hva norskfaget bør inneholde og mange har engasjert seg. Jeg er ikke så sikker på at det kommer noe like konstruktivt ut av kommentaren "Leksene som lærarar ikkje har rom for" som journalist Jon Steinar Linga hadde på trykk i Helgelendingen 25.03.17.

Akkurat som Hoem, skriver Linga av seg irritasjonen på kommentarplass under falskt flagg. Overskrifta har fokus på lekser,  men det er vel ikke leksene som er det egentlige problemet? Jeg tar meg tid til å kommentere leksene likevel, for det er både interessant og engasjerende. Linga har rett i at det er viktig å sette fokus på hva som er hensikten med lekser og hvilke lekser ungene bør få. Han skriver også mye godt om den viktige rollen læreren har og om at årsaken til at leksene ikke blir rettet nok er sammensatt. Han berører så mange viktige tema, at det er oppriktig synd at han har sauset det sammen med lærernes arbeidstid. For den SYNES han så mye om at det tar bort fokuset fra alt det andre:

«Eg tykkjer difor at lærarane fortener å ha moglegheit til å ha lenger ferie enn oss andre, berre dei dokumenterer antal timar dei har til gode for ekstra ferie (som formelt heiter «avspasering»). Dei bør som alle andre jobba minimum 1.800 timar kvart år før avspaseringstimane startar. Med tanke på dette bør det vera rom for å krevja at lærarane sit fleire ettermiddagar og kveldar kvar veke for å sjå over leksene til ungane, og for å gjera andre læraroppgåver.  Men sit dei over? Eg veit ikkje. Alle lærarar seier at dei jobbar mykje. Men når? Til kva tidspunkt? Kor mange timar den og den kvelden? I debattar framstår dette ofte som eit udokumentert og diffust argument. Eg trur det finst motiv som lærarane ikkje likar å prata høgt om. Eg meiner at det skal jobbast mykje dokumentert overtid for å ha ein rett til å ta ut fem-seks veker ekstra ferie (jul,- vinter,- påske,- og sommarferie)».

I likhet med Hoems personlige hjertesukk, utvises det også hos Linga en mistillit mot en hel yrkesgruppe basert på egne erfaringer som far. Han konkluderer med at problemet er lærernes arbeidstid. Jeg tar meg ikke bryet med å forsvare en framforhandlet tariffavtale. Linga har rett i at vi ikke jobber 1800 timer i året. Lærenes arbeidsår er på 1687,5 timer. Hvis han ønsker et slikt arbeidsår, anbefaler jeg han å bli lærer. Det er framtidig lærermangel, og mannlige lærere er det alt for få av.

At mennesket Linga ikke TROR at lærere jobber timene sine er heller ikke noe jeg tar meg tid til å dvele så alt for lenge ved. Tro er som kjent noe helt annet enn fakta, og så lenge dette er Lingas subjektive og private oppfatning av en hel yrkesgruppe, skal jeg vise han den respekten å la han tro hva han vil. Det er derimot problematisk at han som journalist presenterer alternative fakta for leserne, for det kan jo være at noen har tiltro til at journalister er profesjonelle yrkesutøvere og ikke farer med… tro. Javel, så presenteres denne trosbekjennelsen i helgekommentaren, hvor journalistene får tenke høyt om saker de selv brenner for. Linga er like fullt en yrkesutøver som representerer noe større enn seg selv. Pressen har en viktig rolle i samfunnsdebatten, noe som har blitt mer enn klart etter det amerikanske presidentvalget. Linga har sterke meninger om mange saker. Det er ikke første gang han er ute og misunner lærerne avspaseringsordningen.  Det er så absolutt pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold (vær varsom-plakatens pkt. 1.4). I punkt 2.2 (Integritet og troverdighet) står det derimot at «(…) den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller (…) som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.» Hvis Linga mener lærernes arbeidstid (…eller var det lekseordningen?) faller inn under kategorien «kritikkverdige forhold», så ville det vært mye mer realt å sette et faglig søkelys på dette heller enn å komme med personlig oppgulp i en kommentarspalte. Han kunne forsøkt å forstå arbeidstidsordningens kuriøse luksusanordning (…eller barnas lekseordning) gjennom å være nysgjerrig, slik en god journalist bør være, ikke bare synse og tro.  I denne kommentaren posisjonerer han seg godt, og jeg håper alle leserne har dette i bakhodet neste gang han skal innta posisjonen som objektiv og troverdig journalist i skolesaker.

Det jeg heller ikke kan la være å kommentere er Lingas idé om at yrkesutøvere må kontrolleres slik at samfunnet får dokumentert at de faktisk gjør den jobben de er satt til å gjøre. «Dei lyt og skriva ned kvar einaste time kveldsarbeid. Slik at me ikkje treng å tvila på matematikken». Her anbefaler jeg han å lese artikkelen «Kontrollens bakside» av Bård Kuvaas (professor for ledelse og organisasjon på BI) publisert i 2016. Den presenterer forskning som viser at ledere og medarbeidere som opplever at de har rom for frihet, uavhengighet og utøvelse av skjønn når de utfører en jobb, oppnår høyere grad av indre motivasjon, ansvarlighet, arbeidsprestasjoner og god mental helse i yrkesutøvelsen. Kort sagt: Arbeidstakere som føler de har tillit hos sjefen gjør en bedre jobb enn de som blir kontrollert. På hvilket faglig grunnlag mener så Linga at det beste er å innføre et kontrollregime for lærerne?  Jeg tenker at den eneste som får ro i sjela av det, er han selv.

Så tilbake til Knut Hoem og Jon Steinar Linga, som har det til felles at de uten blygsel utviser mistillit til lærerne, basert på egne opplevelser som foreldre, gjennom ytringer i media. Som lærer sier jeg alltid til elevene mine at de kan få mene det de vil så lenge det er godt faglig fundamentert og godt begrunnet. Det samme gjelder for Linga. For å skrive troverdig om skole, må han søke kunnskap, ikke bare synse.  Opplevelsen han har som leksehjelpende far er godt beskrevet og definitivt interessant å debattere. Å beskylde lærere for ikke å jobbe timene sine, er derimot ganske provoserende. Jeg utfordrer derfor Jon Steinar Linga til å fotfølge en lærer ei arbeidsuke. Etter det kan han få mene hva han vil om både skole og lærernes arbeidstid!