Julebrevet 2012

Veien heim fra jobb

Da har juleroen senket seg og det er tid for å reflektere over året som har gått og hva julen egentlig handler om. Det er lett å glemme i førjulshysteriet. Når man hører hva unger ønsker seg, og hva foreldre gir, tenker jeg at handelsnæringen har vunnet konkurransen om hvem som eier jula. Speilreflekskamera med vendbar LCD-skjerm og selvutløser topper lista hos ungdommen. Sier ikke det alt? Gererasjon ME må kunne ta bilder av seg selv og legge ut på sosiale medier til en hver tid. Jeg tenker tilbake på alle mine år som familiefotograf og ungenes evig tilbakevendende spørsmål da de var små: "Mamma hvor var du da disse bildene ble tatt?", "Mamma, hvorfor var ikke du med her?" Svaret er enkelt. Jeg var bak kamera og deltok på hver en tilstelning. Derfor finnes det veldig få bilder av meg opp gjennom disse årene. Trist? Nei... tja... egentlig ikke. Jeg undres over hvordan framtiden vil bli dokumentert. Minnene vil være arrangert, retusjert og manipulert av hovedpersonen i bildet: Fotografen selv. Det vil bli lite rom for spontane øyeblikk fanget av en utenforstående. Den ekte, spontane gleden i møte mellom mennesker, de litt teite, men morsomme, situasjonene der man ikke hadde helt kontroll på verken sminke eller ansiktsuttrykk vil ikke fanges og foreviggjøres.
Ingen av ungene her i huset fikk hinsides kostbare gaver i år. Vi skal på ferie til sommeren, og vi må spare. Jeg nikket selvsagt anerkjennende da jeg før jul fikk med meg mediaoppslagene "dyre gaver gir drittunger". Konklusjonen, fra psykologene, var at unger som ikke lærer seg å takle skuffelser i ung alder går på en smell når de blir voksne. Jeg tror ingen av ungene våre møtte skuffelser denne jula. Det skulle bare mangle. De fikk både det de trengte og litt til - men speilrefleks, det ble det ikke på noen. Hun som ønsket det mest fikk penger fra mange, og er nå i ferd med å selge unna eiendeler hun kan avstå fra for å spytte inn de siste lappene i et kamera. Flink jente!

Humanitær gave fra svigerinna mi. GLEDE!

Å gi gaver skal være en kjærlig hilsen og et tegn på at man setter pris på de man har rundt seg. Gaver skal gis med kjærlighet og omtanke, ikke raskes ned fra en tilfeldig hylle og pakkes inn bare for å ha ryggen fri. Det kan være lett å falle for fristelsen. Jo mer kjærlighet, dess dyrere gave. Men det ville jo blitt vanvittig dyrt. Det er jo så mye kjærlighet rundtomkring. Jeg fikk likevel helt hetta midt i stria og tenkte HVA I HELSIKE ER DET VI DRIVER MED??? Egentlig skulle jeg sendt ut en meldig til alle mine om at i år blir det en hjemmelaget gave av kjærlighet - og resten gir jeg i bistand til de som trenger det.  Problemet var bare at jeg rakk ikke lage gaver til alle i år.
Like fullt fikk det meg til å kjøpe bistandsgaver hos Kirkens nødhjelp til noen jeg vet vil sette pris på det, og jeg donerte penger til Frelsesarmeen slik at de fikk ordne til jul for de ensomme. Jeg skulle gitt mye mer til mange andre. Røde kors fikk fire esker med ting og tang jeg ikke trenger som de kan selge, og mer skal det bli etter jul. Fretex får alltid klærne vi vokser ut av, og nå skal jeg sette meg ned å skrive julebrev til fadderungen vår i Peru, som nå er fire år.  Det gleder meg å si at den personen jeg beundrer mest av alle i år er min egen søster. Hun ga like før jul 5000 kroner til ei venninne som har det spesielt vanskelig for tida. Det gjør meg stolt.

Hva er det jeg kan være takknemlig for nå som 2012 er i ferd med å avrundes? Jeg er heldig. Det er så vanvittig mye. Men jeg vil nevne noe som er verdt å nevne:

Utenbysjobbing

Jeg kan starte med det opplagte. Jeg er takknemlig for at jeg har en jobb å gå til hver dag som gir meg mye glede. Dette året har jeg sendt ut elever til videregående som har gitt meg mye og lært meg mye. Jeg har fått nye elever, fersk fra barnetrinnet, som kommer til å gi meg tre nye givende år. Jeg har gode kolleger jeg kan bryne meg på og som holder meg oppegående på det faglige planet. Noen av disse har blitt mine beste venner og gode reisekamerater.
Jeg er også takknemlig for de mulighetene jeg har fått gjennom Utdanningsdirektoratet og Utdanningsforbundet med å lage eksamensoppgaver for 10. trinn, revidere læreplanen i norsk og å holde kurs for norsklærere. Det gir meg det lille ekstra både faglig og økonomisk. Det gjør at jeg strekker meg og vokser som fagperson.

Mannen i huset

Jeg er takknemlig for at AS HJEMME er så pass velfungerende som det er. Jeg har en flink og arbeidsom mann som alltid setter familie først, som bygger og ordner, jakter og brygger. Han ordner det så vi er selvforsynte med det meste, og han er god på kvalitet. Han er en god far og stefar, og maskineriet er velsmurt mye takket være han. I tillegg er jeg takknemlig for ungene. Tross søskenkrangler og aldersbetingede utfordringer, er de en herlig gjeng. De har alle hatt et utviklende år både faglig og innen fritidssaktiviteter. Jeg er livredd for å bli subjektiv skrytemamma, men jeg kan med hånden på hjertet si at hver og en av ungene har imponert meg dette året. De har alle tatt personlige utfordringer på alvor og jobbet mot et mål. Jeg har stor respekt for alle fire. De kommer til å klare seg bra i verden.



The fab four jula 2012

Skal vi gå over på den mer materialistiske biten av hjemmet, må jeg si at jeg er dypt takknemlig for at jeg fikk meg ny bil i april. I LOVE Skoda! Denne vinteren har jeg sluppet å irritere meg over at ting ikke virker. Jeg har startet hver morgen med å sette meg inn i bilen og kjøre på jobb, og avsluttet hver arbeidsdag med å sette meg inn i bilen og kjøre hjem. Det kan høres ut som en selvfølge for mange, men jeg garanterer... det har ikke alltid vært slik! Det eneste jeg skal klage høylydt på er veien fra huset og ned. Ungene har lært seg å være musestille og slå av radioen for ikke å forstyrre sjåføren, og jeg har lært meg å holde pusten de minuttene det tar å kjøre ned. Vi får være takknemlige for at været ikke har belemret oss med mye holkeføre, men at vinteren i år som de siste årene har vært rimelig tørr og iskald.


Hva kan jeg ellers nevne fra året som gikk?

 

Bæstæ Kitty og Bæstæ Oddbjørg i glass
og ramme til jul

Jeg har fantastiske venner. Jeg har venner som er en forlengelse av min knøttlille familie. Etter at besteforeldrene mine forlot jordens overflate for noen år tilbake, har det blitt bare meg, mamma, pappa og søster. Jeg har selvsagt også fått en ny og stor svigerfamilie, men det er ekstra godt å ha Astrid, Roy og ungene som ekstrafamilie. De har stått meg last og brast i alle år. Jeg har feiret 17.mai og nyttårsaften der mange ganger, både med mann og uten mann, men alltid med barn. Jeg er heldig som er gudmor til Johanne, og Noah er heldig som har Astrid og Roy som gudforeldre. Vi er på en måte i familie. Det mener ungene og det mener vi voksne. Vi har stått side om side gjennom vanskelige tider og herlige tider. Vi kjenner hverandres historier og hverandres familier. Jeg er heldig som har en slik ekstrafamilie.

Ekstrafamilie på lutefiskmiddag

I tillegg har jeg mange gode venninner som jeg deler mye med. Vi er alle lærere, så det kan fort bli mye jobbprat - men i vårt yrke kommer vi fort inn til beinet på hverandre, for vi gir mye av oss selv hele tida. Dette er kjempejenter som jeg vet er der hele tida, og som jeg er uendelig glad i . Selv de siste årene når jeg har reist mye og vi har treftes mindre, vet jeg at de er like glade i meg og at jeg alltid er velkommen "heim".

Tuva-gullet

Dette året har jeg også blitt tante. Min kjære søster har giftet seg med Randi i år, og på moderne vis blitt mødre til lille Tuva. Det var utrolig rørende å få være forlover i bryllupet og få dele denne dagen med brudeparet og familien. Å bli tante er en stor ting. Mitt første tantegull! Barna våre har søskenbarn i fleng, men guttene fikk sine etter at jeg var ute av bildet i den Sandmoske slekt, og jentene hadde sine allerede da jeg trådte inn i Wangsvik-klanen. Man blir ikke bare tante sånn helt uten videre. Det skal sies at Eriks tre onkelunger er tantegull i mitt hjerte, men de er så store at å plutselig kalle meg tante - det gjør de ikke. Jeg ser fram til å få utføre mine tantegjerninger, selv om det blir langdistansetanteforhold. Men verden har blitt midre. Jeg har en date med henne på Skype i kveld.

Skjønne Johan

2012 har velsignet verden med nok et vakkert barn, og jeg har fått min femte gu'morunge. Godt gjort etter som det er lite Gud i livet mitt, men det beviser vel bare at humanismen er fundamentet i all omsorg. Johan ble født i august og har vist seg å være en skikkelig champ, tross sine utfordringer. Et beundringsverdig hjertebarn som har gitt alle rundt seg et litt annet perspektiv på tilværelsen. Jeg er takknemlig for at jeg, sammen med de to andre gu'mødrene, får stå så nærme familien og ha mulighet til å bidra med det som trengs av omsorg og hjelp. Jeg har dyp respekt for de to foreldrene som jobber seg gjennom dagene med de bekymringene som finnes, og jeg har stor tro på at den gode dialogen dem imellom og deres evne til å be om hjelp utenfra kommer til å være styrkende for alle. Å gi hjelp er enkelt, å be om hjelp er vanskelig. Jeg beundrer måten de har gjort det på, og jeg har lært mye av dette.
Jeg skal derfor avslutte med å være takknemlig for at vi bor i Norge og har mulighet til å hjelpe alvorlig syke mennesker til å få et godt liv. Selv om AS Norge kan virke å være helt på villspor når man tenker økonomi foran velferd og medmenneskelighet, er jeg sikker på at det ikke hadde vært så mye bedre noe annet sted.


Ønsker med dette alle mine venner og bekjente en fortsatt god jul og jeg håper at mange har mye å være takknemlig for når året skal oppsummeres!

Juletreet på Casa Dammen 2012