Jeg har en tendens til å glemme hvor vakker høsten er. Sommeren er over og ting dør. Men når høsten kommer blendes jeg av hvor vakkert det er. Øyfjellet blir gult og lilla, fargespillet i trærne er uten sidestykke, jeg kan plukke sopp og Erik drar på elgjakt. Det er desidert den beste tida å være ute på. Insektene er borte, det er klar og frisk luft. Allergikeren i meg burde huske dette fra år til år, men akkurat der har jeg teflonhjerne. I tillegg har en gammel desillusjon om at sommeren er verdens beste årstid grodd seg inn i hjernebarken.
I høst har jeg tatt toget over Saltfjellet, vært på klassetur på Mostjønna, vært på trinntur på Varden i tillegg til at jeg har sittet ved kjøkkenbordet og sett på Øyfjellet. Verden er vakker!
Kommentarer
Legg inn en kommentar